Hvorfor døde Jesus på korset?
Og måtte han egentlig det?
Jesu død på korset er ifølge kristen tro en av de absolutt viktigste hendelsene i verdenshistorien.
Han selv sa at han kom for «å gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mark 10,45), og han beskrives som «Guds lam som bærer bort verdens synd» (Joh 1,29).
Jesu død var en offerdød for menneskehetens synd, og: «I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene» (Ef 1,7).
Gjennom Jesu død mener vi kristne at vi får en forsonet relasjon med Gud selv.
Hvordan skal dette forstås?
Hvordan kan en persons død være et stedfortredende offer?
Er det mulig at synd og skyld «overføres» til noen andre på denne måten?
Og om Jesus tok straffen for alles synd og skyld, hvorfor sier Bibelen at Gud kommer til å dømme menneskets ondskap ved historiens slutt?
Blir det ikke en slags «dobbelstraff»?
Spørsmålene er mange
Hos kristne tenkere har de gitt opphav til ulike teorier om poenget med Jesu død. Hos troens kritikere har spørsmålene ført til at man avviser læren om korset som primitiv, og til og med støtende. Vi tror at hensikten med Jesu død både er meningsfull og moralsk sett god.
Jesu lidelse er Guds lidelse
Var Jesu død på korset urettferdig?
«Om nå Gud mener at noen må straffes, så kan han vel ta straffen selv og ikke legge den på noen andre», vil noen kanskje innvende. Men det er nettopp det kristen tro hevder! Gud la ikke straffen på noen andre. Han tok den på seg selv! Jesus er ikke et menneske som ble Gud – Jesus er Gud som kom til oss som menneske. Hans lidelse er altså Guds lidelse. Det er derfor Paulus kan si at Gud «kjøpte mennesker med sitt eget blod» (Apg 20,28). Jesu blod er altså Guds blod. Innvendingen om at Gud skulle være urettferdig idet han lar Jesus lide og dø, bygger altså på en misforståelse om hva kristen tro hevder. Det er Gud selv som tar på seg straffen for vår synd. Jesu død var et soningsmiddel
Hvorfor ikke bare tilgi?
Men hvorfor kreves det straff? Hvorfor kan ikke Gud bare tilgi og gi blaffen i det å straffe? Et svar finner vi i Romerbrevet:
«Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror. Slik viste Gud sin rettferdighet. For han hadde tidligere i tålmodighet holdt tilbake straffen for de synder som var begått. Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han kjenner den rettferdig som tror på Jesus.» (Rom 3,23-26)
Ut ifra dette virker det som om Guds rettferdighet kan dras i tvil dersom Gud ikke straffer synd. Gud er i sitt vesen rettferdig og hellig.
Ikke mulig
Gud kan ikke, og vil ikke, tilgi synder på en slik måte at han fremstår som tankeløs i forhold til den ondskapen han tilgir. Gud må være, og vil være, sann mot seg selv. Derfor kobles alltid Guds tilgivelse sammen med en dom over den synden han tilgir.
Derfor står det også: «Uten at blod blir utøst, er det ingen som får tilgivelse.» (Hebr 9,22)
Jesu død er derfor en offentlig dom over menneskenes synd, og det mennesket som i tro tar imot Jesus, stiller seg så å si på Guds side i den moralske konflikten mellom Gud og mennesket. Gjennom å tro på Jesus og det hans død innebærer, gir mennesket Gud rett og sier:
«Denne straffen fortjener jeg på grunn av min synd, men du tar den i mitt sted».
Jesu død blir derfor en virkelig møteplass mellom Gud og mennesket. Der er Gud sann mot hele sitt vesen – sin rettferdighet, hellighet og kjærlighet – og der er mennesket sant mot Gud og innrømmer at hans eller hennes synd fortjener døden.
Gjennom troen blir Jesu død beviset og middelet der vi mottar Guds tilgivelse. Det er denne troen og erfaringen som har gjort et henrettelsesredskap – korset – til den kristne tros fremste symbol.
Skrevet av Mats Selande
Publisert med tillatelse fra SnakkOmTro.no
